Marianne er klar for konserten
søndag kveld!
Se FVN`s omtale her
Det er ikke hver dag vi kan rapportere om undere i domkirken i Kristiansand. Men det skjedde et par søndag kveld, allehelgensdagen. Guttesopranen Sebastian Sjåstad Overå tok et stort publikum med seg til Betlehemsmarkene, en stille sommerdag for omtrent 3050 år siden. Da gikk en gutt og gjette sauer. Kanskje hadde han, David, som ikke visste at han skulle bli konge, et ubekymret øyeblikk, og så nynnet og sang han: Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting. Han lar meg ligge i grønne enger, han fører meg til vann der jeg finner hvile, og gir meg ny kraft. Adonaj – sang unge Overå – nærmere himmelsk skjønnhet er det vanskelig å komme her i byen.
Denne teksten, fra Salme 23, er én av de Davidsalmene Leonard Bernstein valgte ut til sitt bestillingsverk Chichester Psalms, skrevet til en musikkfestival i Chichester Cathedral, England, i 1966. I år er det 100 år siden denne først omdiskuterte, siden berømte og feirede, komponisten ble født – av jødiske foreldre opprinnelig fra Ukraina. Han ble døpt Louis, men familien kalte ham alltid Leonard, og dette tok han siden som sitt offisielle navn. 53 år skulle det gå før dette verket ble fremført i Kristiansand. Og her er vi også ved et under.
At byen vår nå har ressurser, jeg tenker korsangere, orkestermusikere, solister av ulike slag og ikke minst en guttesopran – som holder en standard av internasjonalt format, og at det bare er å samle dem og si – nå gjør vi Bernsteins Chichester Psalms – og så gjør man det, det er også et under. Selvsagt koster det. Det er et stort løft for domkirken. Men det ble et fenomenalt resultat. Jeg tror få av de mange besøkende i domkirken denne kvelden helt visste hva de gikk til. Etterpå ble det stående applaus fra et både rystet og sterkt berørt publikum.
Konserten begynte med Requiem av Maurice Duruflé, et verk sterkt inspirert av komponistens forbilde Gabriel Faurés tilsvarende verk. Domkoret velklingende, veltrimmede, stort og mektig, og med musikere fra byens symfoniorkester i tillegg; denne messen for de døde var både skjønnhet og påminnelse, og minnestund, for de mange fremmøtte.
Så var det noen som nærmest hoppet i kirkebenkene da Bernstein-verket begynte, med dunder og brak, nemlig. Verket er lett moderne, rytmisk utfordrende og spenstig, med «blå toner» rett som det er, og med harmoniske vendinger som en kjenner igjen fra Bernsteins mer kjente populærmusikk. Langt på vei er hyrdesangen høydepunktet, i alle fall når den gjøres så suverent som unge Overå gjorde det. Og så den slutten da: Se, hvor godt og vakkert det er når brødre bor fredelig sammen, siterer Bernstein fra salme 133 til slutt. Som om det skulle være skrevet med tanke på dagens situasjon i Midtøsten, et apropos til Operasjon Dagsverk og de som syns det er galt å hjelpe unge mennesker i nød, ord og toner til dyp ettertanke og til å gå ut i hverdagen med etter en Allehelgens-helg i domkirken som har vært helt spesielt givende. Takk til alle medvirkende og til domkantor Marianne Sødal Misje som «bare gjorde det».
Emil Otto Syvertsen
Denne teksten, fra Salme 23, er én av de Davidsalmene Leonard Bernstein valgte ut til sitt bestillingsverk Chichester Psalms, skrevet til en musikkfestival i Chichester Cathedral, England, i 1966. I år er det 100 år siden denne først omdiskuterte, siden berømte og feirede, komponisten ble født – av jødiske foreldre opprinnelig fra Ukraina. Han ble døpt Louis, men familien kalte ham alltid Leonard, og dette tok han siden som sitt offisielle navn. 53 år skulle det gå før dette verket ble fremført i Kristiansand. Og her er vi også ved et under.
At byen vår nå har ressurser, jeg tenker korsangere, orkestermusikere, solister av ulike slag og ikke minst en guttesopran – som holder en standard av internasjonalt format, og at det bare er å samle dem og si – nå gjør vi Bernsteins Chichester Psalms – og så gjør man det, det er også et under. Selvsagt koster det. Det er et stort løft for domkirken. Men det ble et fenomenalt resultat. Jeg tror få av de mange besøkende i domkirken denne kvelden helt visste hva de gikk til. Etterpå ble det stående applaus fra et både rystet og sterkt berørt publikum.
Konserten begynte med Requiem av Maurice Duruflé, et verk sterkt inspirert av komponistens forbilde Gabriel Faurés tilsvarende verk. Domkoret velklingende, veltrimmede, stort og mektig, og med musikere fra byens symfoniorkester i tillegg; denne messen for de døde var både skjønnhet og påminnelse, og minnestund, for de mange fremmøtte.
Så var det noen som nærmest hoppet i kirkebenkene da Bernstein-verket begynte, med dunder og brak, nemlig. Verket er lett moderne, rytmisk utfordrende og spenstig, med «blå toner» rett som det er, og med harmoniske vendinger som en kjenner igjen fra Bernsteins mer kjente populærmusikk. Langt på vei er hyrdesangen høydepunktet, i alle fall når den gjøres så suverent som unge Overå gjorde det. Og så den slutten da: Se, hvor godt og vakkert det er når brødre bor fredelig sammen, siterer Bernstein fra salme 133 til slutt. Som om det skulle være skrevet med tanke på dagens situasjon i Midtøsten, et apropos til Operasjon Dagsverk og de som syns det er galt å hjelpe unge mennesker i nød, ord og toner til dyp ettertanke og til å gå ut i hverdagen med etter en Allehelgens-helg i domkirken som har vært helt spesielt givende. Takk til alle medvirkende og til domkantor Marianne Sødal Misje som «bare gjorde det».
Emil Otto Syvertsen
Har «Messias» noen gang lydt mer fulltonende, prektigere, mer storslått og mer til å tro på enn denne første søndagen i advent, da Domkoret forsterket med 45 elever fra musikklinjen på Vågsbygd videregående skole, altså 90 sangere til sammen, gjorde dette 277 år gamle musikkverket av G. F. Händel. Verket er populært, kanskje egentlig mer populært enn noen sinne. I mange år har det alternert med Bachs Juleoratorium, også her i vår provinsby.
Men det var koret denne gangen. Så stort, så mektig, så velinstruert og så presist, det var en fryd å lytte til fra begynnelse til slutt. Og det var faktisk mulig å høre, mer enn fornemme, det ungdommelige i korklangen. Her var en djervhet, en vilje til å gå på og stå på som fikk Händels mangfoldige og rike musikk til å glitre og skinne.
Når «Messias» blir fremført slik det ble i Domkirken søndag kveld (2. desember) blir storheten i Händels verk så tydelig. Bare tekst-utvalget i seg selv er stort, og måten det er tonesatt, etter tidens krav og smak for 277 år siden, og likevel så vitalt, så talende og så formidlende. Det er som en trosbekjennelse i seg selv, og man blir revet med fra linje til linje: Etter det ekstatiske Halleluja-koret kommer den inderligste bekjennelse: Jeg vet at min gjenløser lever. Og vi tror på det. Der og da.
Så takk domkantor Marianne Sødal Misje, som hadde pågangsmot til å gjøre dette, å smelte sammen de to korene hun styrer med ukentlig, til denne høyere enhet. Takk til fire håndplukkede solister, Siri Karoline Thornhill, Anna Elisabeth Einarsson, Mathias Gillebo og Ole Jørgen Kristiansen. Takk til Gillian Wilder på orgelet og for at hun lot det bruse ut i det som på orgelspråket heter «tutti» når alle piper får klinge med. Og takk til 22 musikere fra Kristiansand Symfoniorkester som så ettertrykkelig viser at den tid for lengst er forbi da man engstet seg for om trompeten skulle nå de høyeste tonene i Halleluja-koret. Ensemblet i Domkirken denne søndagen kunne godt hete Kristiansand Barokkensemble.
Emil Otto Syvertsen
Men det var koret denne gangen. Så stort, så mektig, så velinstruert og så presist, det var en fryd å lytte til fra begynnelse til slutt. Og det var faktisk mulig å høre, mer enn fornemme, det ungdommelige i korklangen. Her var en djervhet, en vilje til å gå på og stå på som fikk Händels mangfoldige og rike musikk til å glitre og skinne.
Når «Messias» blir fremført slik det ble i Domkirken søndag kveld (2. desember) blir storheten i Händels verk så tydelig. Bare tekst-utvalget i seg selv er stort, og måten det er tonesatt, etter tidens krav og smak for 277 år siden, og likevel så vitalt, så talende og så formidlende. Det er som en trosbekjennelse i seg selv, og man blir revet med fra linje til linje: Etter det ekstatiske Halleluja-koret kommer den inderligste bekjennelse: Jeg vet at min gjenløser lever. Og vi tror på det. Der og da.
Så takk domkantor Marianne Sødal Misje, som hadde pågangsmot til å gjøre dette, å smelte sammen de to korene hun styrer med ukentlig, til denne høyere enhet. Takk til fire håndplukkede solister, Siri Karoline Thornhill, Anna Elisabeth Einarsson, Mathias Gillebo og Ole Jørgen Kristiansen. Takk til Gillian Wilder på orgelet og for at hun lot det bruse ut i det som på orgelspråket heter «tutti» når alle piper får klinge med. Og takk til 22 musikere fra Kristiansand Symfoniorkester som så ettertrykkelig viser at den tid for lengst er forbi da man engstet seg for om trompeten skulle nå de høyeste tonene i Halleluja-koret. Ensemblet i Domkirken denne søndagen kunne godt hete Kristiansand Barokkensemble.
Emil Otto Syvertsen
Tidligere arrangement:
Tørken i Etiopia er stor og omfattende og en stor utfordring for befolkningen.
Internasjonal prest Solomon Yohannes Wako har hatt en innsamlingsaksjon for å hjelpe til mot nøden i Etiopia. Pengene sendes til Mekane Jeuskirken i Etiopia. Nå har de kjøpt inn masse maismel og 400 liter olje som deles ut til de som trenger det. På bildet ser en sekker med maismel og en plakat som forteller at det er en gave fra medlemmene Den Lutherske kirke i Norge.
I menighetens gudstjeneste 31.oktober kom det inn vel kr. 9 214,- til samme sak.
I menighetens gudstjeneste 31.oktober kom det inn vel kr. 9 214,- til samme sak.
En hilsen fra diakoniutvalget:
Kjære deg
Diakoniutvalget i Domkirken menighet ønsker å komme med en liten hilsen i en tid som kanskje kan Lenge har mye vært annerledes og nå er vi igjen inne i en periode hvor vi oppfordres til å holde oss hjemme. For noen er dette ekstra krevende, for andre er det ikke så ulikt hverdagen slik den pleier å være. Vi lever ulike liv og har ulike hverdager.
Det nærmer seg jul. En jul som for mange kan bli veldig annerledes. Kanskje har du mistet noen dette året, eller du har noen du pleier å være sammen med som du i år ikke kan være sammen med. Kanskje vet du at du skal være alene, eller du vet ikke helt hva du skal.
Vi vet ikke hvordan du har det i denne tiden, men vi har lyst at du skal vite at vi er her. Ønsker du et besøk, en tlf. samtale, at vi skal tenne et lys for deg eller be en bønn. Eller om det er noe annet vi kan gjøre for deg, så kan du ringe. Som menighet ønsker vi å være her for hverandre. Vi håper du kan kjenne at du er en del av et fellesskap der vi vil hverandre vel.
Tlf. nr til Silje som er diakon i Domkirken er : 99294604
Silje er så glad i denne velsignelsen og har lyst å dele den med deg:
Må din vei komme deg i møte,
vinden alltid være bak din rygg.
Solens lys leke på ditt kinn,
regnet falle vennlig mot din jord
og må Guds gode hånd,
verne om deg
til vi møtes igjen.
Med disse ordene ønsker vi deg alt godt !
Vennlig hilsen diakoniutvalget i Domkirken
Diakoniutvalget i Domkirken menighet ønsker å komme med en liten hilsen i en tid som kanskje kan Lenge har mye vært annerledes og nå er vi igjen inne i en periode hvor vi oppfordres til å holde oss hjemme. For noen er dette ekstra krevende, for andre er det ikke så ulikt hverdagen slik den pleier å være. Vi lever ulike liv og har ulike hverdager.
Det nærmer seg jul. En jul som for mange kan bli veldig annerledes. Kanskje har du mistet noen dette året, eller du har noen du pleier å være sammen med som du i år ikke kan være sammen med. Kanskje vet du at du skal være alene, eller du vet ikke helt hva du skal.
Vi vet ikke hvordan du har det i denne tiden, men vi har lyst at du skal vite at vi er her. Ønsker du et besøk, en tlf. samtale, at vi skal tenne et lys for deg eller be en bønn. Eller om det er noe annet vi kan gjøre for deg, så kan du ringe. Som menighet ønsker vi å være her for hverandre. Vi håper du kan kjenne at du er en del av et fellesskap der vi vil hverandre vel.
Tlf. nr til Silje som er diakon i Domkirken er : 99294604
Silje er så glad i denne velsignelsen og har lyst å dele den med deg:
Må din vei komme deg i møte,
vinden alltid være bak din rygg.
Solens lys leke på ditt kinn,
regnet falle vennlig mot din jord
og må Guds gode hånd,
verne om deg
til vi møtes igjen.
Med disse ordene ønsker vi deg alt godt !
Vennlig hilsen diakoniutvalget i Domkirken
Bønnen og kampen mot sentrifugalkreftene
Biskop Stein Reinertsen, Morten Dahle Stærk (Luther Forlag) og Peter Halldorf
-Det er ikke mengden, men kontinuiteten som er hemmeligheten. Det sa den kjente svenske forfatteren og åndelige veilederen Peter Halldorf da han samtalte med biskop Stein Reinertsen i Domkirken mandag 27. april. Temaet var «»Hva betyr det å følge Jesus i dag», og der ble bønnen og den åndelige lesningen et sentralt emne.
Rundt 300 mennesker hadde møtt fram i Domkirken denne vårkvelden til arrangementet som Domkirkens teologicafé og Luther forlag var sammen om. Foruten en samtale mellom Halldorf og biskop Stein Reinertsen, ble Halldorfs nye bok «De fulgte Jesus» presentert. Det er en bok han har skrevet sammen med sin sønn Joel.
Gjør det enkelt
-Jeg har tre råd når det gjelder bibellesning. De handler alle om å gjøre det enkelt: Avgrensning, langsomhet og gjentakelse. Klarer du å sette av litt tid hver dag til åndelig lesning og bønn, vil det kunne forandre livet ditt, sa Halldorf.
Biskop Stein Reinertsen og Peter Halldorf har det til felles at de har latt seg inspirere av den koptiske kirken i Egypt og klosterlivet der. Reinertsen har besøkt koptiske kommuniteter i Egypt flere ganger.
-Jeg tror at den ektheten og kontakten med troens kilder som Egypt sine forfulgte kristne har, kan lære oss mye, sa biskop Reinertsen.
Kirkens enhet
Forfatteren, redaktøren, pinsevennen og kommunitets-lederen Halldorf har gjennom de siste 20 årene gått stadig dypere i kristendommens røtter og troens kilder. Som ingen andre har han klart å grave fram skatter fra oldkirkens åndelige og teologiske skattkammer og gjort det aktuelt for et moderne publikum, gjennom bøker og liturgisk liv. Mange har også deltatt på retreater og seminarer på Nya Slottet i Bjerka-Säby, der en økumenisk kommunitet holder til under Halldorfs ledelse. Kirkens enhet er den røde tråden gjennom Halldorfs virke.
-Jesus understreker selv at det kanskje sterkeste vitnesbyrdet er når det synes at vi kristne er ett i Kristus. (Joh. 17,21). Kirkens enhet er et av Jesu hovedkriterier for at tro skal vokse fram. Og jeg tror at vi går i retning av en felleskristen samling. Men for at dette skal skje, må vi ikke begynne med å krangle om læren. I stedet må vi begynne å leve sammen, sa Halldorf.
Profetisk imperativ
Mange vil mene at Peter Halldorf er en av vår tids viktigste åndelige stemmer, ja en moderne profet. Da programleder Morten Dahle Stærk spurte ham om hva det vil si å følge Jesus i dag, svarte han:
-Det viktigste er å ha kjærlighet til de svakeste i Guds familie. Vi må spørre oss hva som er det profetiske imperativet i dag. Kanskje det ikke er så forskjellig fra slik det var før? Profetene i Det gamle testamentet er samstemte i at vi skal ha omsorg for den fremmede, for enkene, de faderløse og for de fattige.
Bønnen, stillheten og den langsomme lesningen. Det er ifølge Halldorf viktige kilder for å kunne stå imot tidspresset og jaget etter penger og egen suksess, det som trekker oss bort fra det sentrale i livet.
-Vi merker nok alle at sentrifugalkreftene i samfunnet blir sterkere og sterkere, de slenger oss ut mot periferien sa han.
Tekst: Dag A. Kvarstein
Rundt 300 mennesker hadde møtt fram i Domkirken denne vårkvelden til arrangementet som Domkirkens teologicafé og Luther forlag var sammen om. Foruten en samtale mellom Halldorf og biskop Stein Reinertsen, ble Halldorfs nye bok «De fulgte Jesus» presentert. Det er en bok han har skrevet sammen med sin sønn Joel.
Gjør det enkelt
-Jeg har tre råd når det gjelder bibellesning. De handler alle om å gjøre det enkelt: Avgrensning, langsomhet og gjentakelse. Klarer du å sette av litt tid hver dag til åndelig lesning og bønn, vil det kunne forandre livet ditt, sa Halldorf.
Biskop Stein Reinertsen og Peter Halldorf har det til felles at de har latt seg inspirere av den koptiske kirken i Egypt og klosterlivet der. Reinertsen har besøkt koptiske kommuniteter i Egypt flere ganger.
-Jeg tror at den ektheten og kontakten med troens kilder som Egypt sine forfulgte kristne har, kan lære oss mye, sa biskop Reinertsen.
Kirkens enhet
Forfatteren, redaktøren, pinsevennen og kommunitets-lederen Halldorf har gjennom de siste 20 årene gått stadig dypere i kristendommens røtter og troens kilder. Som ingen andre har han klart å grave fram skatter fra oldkirkens åndelige og teologiske skattkammer og gjort det aktuelt for et moderne publikum, gjennom bøker og liturgisk liv. Mange har også deltatt på retreater og seminarer på Nya Slottet i Bjerka-Säby, der en økumenisk kommunitet holder til under Halldorfs ledelse. Kirkens enhet er den røde tråden gjennom Halldorfs virke.
-Jesus understreker selv at det kanskje sterkeste vitnesbyrdet er når det synes at vi kristne er ett i Kristus. (Joh. 17,21). Kirkens enhet er et av Jesu hovedkriterier for at tro skal vokse fram. Og jeg tror at vi går i retning av en felleskristen samling. Men for at dette skal skje, må vi ikke begynne med å krangle om læren. I stedet må vi begynne å leve sammen, sa Halldorf.
Profetisk imperativ
Mange vil mene at Peter Halldorf er en av vår tids viktigste åndelige stemmer, ja en moderne profet. Da programleder Morten Dahle Stærk spurte ham om hva det vil si å følge Jesus i dag, svarte han:
-Det viktigste er å ha kjærlighet til de svakeste i Guds familie. Vi må spørre oss hva som er det profetiske imperativet i dag. Kanskje det ikke er så forskjellig fra slik det var før? Profetene i Det gamle testamentet er samstemte i at vi skal ha omsorg for den fremmede, for enkene, de faderløse og for de fattige.
Bønnen, stillheten og den langsomme lesningen. Det er ifølge Halldorf viktige kilder for å kunne stå imot tidspresset og jaget etter penger og egen suksess, det som trekker oss bort fra det sentrale i livet.
-Vi merker nok alle at sentrifugalkreftene i samfunnet blir sterkere og sterkere, de slenger oss ut mot periferien sa han.
Tekst: Dag A. Kvarstein